Jonas – slakteren som startet alt

 

Ivrig fotballentusiast, skihopper og opptatt av lokal verdiskapning. Men for inderøyninger flest er Jonas Pedersen ensbetydende med Inderøysodd og Inderøy Slakteri. Det var med ham hele eventyret startet.

 

Med foreldre og besteforeldre i slakteribransjen i begge slektsledd, var det kanskje allerede gitt fra fødselen av at Jonas fra Ulefoss i Telemark skulle sette sitt stempel på kjøttbransjen? 

Det visste han trolig lite om selv da han i 1938 hoppet av toget på Røra stasjon for å gjøre inderøyning av seg. Med på flyttelasset var Erna Næss, nyforloveden som han hadde møtt mens de begge jobbet på et slakteri i Akkerhaugen i Telemark. Ernas slekt kom fra Austad og Røra, og det var her de ønsket å etablere seg.

Aksel Næss, Ernas bror, tok i mot paret med åpne, men tomme armer. Som hvalfanger hadde han egentlig planlagt en overvintring dette året, det til tross for at han en gang nesten holdt på å forlise i Sydishavet. Men da søsteren Erna og svogeren Jonas flyttet hjem til Austad, begynte Jonas og Aksel å vurdere andre alternativer. Begge trengte arbeid, og med seg i kofferten hadde Jonas med seg egen skuddmaske, noen slaktekniver og et trynebånd. I stedet for at Aksel skulle dra ut på hvalfangst, ble de to raskt enige om å prøve noe nytt på Røra i stedet, og dermed ble et eget bygdeslakteri etablert under ei låvebru på slektsgården Austad samme år.

 

Flyttet slakteriet til Straumen

 

– Den gangen leide folk dyrene til slakteri. Men det ble behov for transport etter hvert , og dermed skaffet vi også et par dyrebiler. Aksel Ness sørget for transporten, jeg for slaktingen, fortalte Jonas Pedersen i et intervju til Trønder-Avisa i 1980. 

Etter hvert delte svogerne virksomheten i to. Jonas overtok slakteriet, mens Aksel fortsatte med eget transportfirma. Mot slutten av 50-årene ble slakteriet flyttet fra Austad og til en ny tomt på Muusøra, og det var her verdens første industrielle fremstilling av sodd ble startet opp i 1962.

Men hvordan fikk Jonas ideen til å starte opp med nettopp soddproduksjon?

 

Inspirert av bygdekokkene

 

– Du har sikkert hørt om den legendariske Signe Gullberg. Hun var kjent over det ganske land som en fremragende kokke, og mest kjent var hun vel for det utmerkede innherredssoddet hun laget. Det var faktisk hun som satte meg på dette med produksjon av sodd i større stil. Her på Inderøy har det nemlig vært slik at skulle man ha god mat til spesielle anledninger, ja, da måtte det være sodd. Men det var et kolossalt arbeid å lage soddet, - særlig var bollene tidkrevende. Fårekjøttet skulle først skrapes for hånd bl.a. for å få et rent kjøtt. Og kunne man rasjonalisere og mekanisere dette arbeidet, ville soddet kunne produseres billigere”, fortalte Jonas Pedersen i et intervju med Adresseavisen i 1979.

Selv hadde han første gang smakt sodd i et bryllup på Innherred, like etter at han og Erna hadde flyttet til Trøndelag. Og fagmann som han var, ble nysgjerrigheten rundt denne lokale matretten vekket. Hva inneholdt disse kjøttbollene? Hva slags krydder var brukt? Han kom i snakk med kokkene inne på kjøkkenet, og de fortalte gladelig om soddet, kokeprosessen og alle forberedelsene som måtte til. Men den fullstendige oppskriften? Nei, den var hemmelig!

 

"Her på Inderøy har det nemlig vært slik at skulle man ha god mat til spesielle anledninger, ja, da måtte det være sodd."

– Jonas Pedersen
 

En ufravikelig oppskrift

 

Ifølge Yngve Kvistad, som intervjuet Jonas i 1986, ble han møtt med mye skepsis da han ønsket å produsere sodd i stor stil. Spesielt var det å automatisere prosessen ved hjelp av maskiner, noe bygdekokkene syntes var en fremmed tanke. 

Likevel klarte Jonas å få med seg de to mest kjente Inderøy-kokkene, Signe Gullberg og senere Augusta Vist, til å bistå med en prøveproduksjon. Sammen kom de frem til dagens oppskrift på Inderøysoddet, og den er like “ufravikelig” den dag i dag som på Pedersens tid, ifølge Håvard Gausen: 

– Vi er fullstendig trofast mot oppskriften på Inderøysoddet. Her er det ikke rom for snarveier. Det er en møysommelig jobb å koke sodd fra grunnen av, men denne omstendelige jobben som legges til grunn er nok nøkkelen til suksessen med Inderøysoddet. Vi har fantastisk flinke folk i dag som jobber med å produsere soddet vårt, og de har alle en forståelse for prosessene som må til, sier han.

 
Jonas Annonse

Faksimile: Annonse i Trønder-Avisa 1986

 

Skihopper og fotballentusiast

 

Men hva vet vi mer om Jonas Pedersen, han som vi egentlig har å takke for at det finnes Inderøysodd å få kjøpt i dagligvarebutikker i Trøndelag den dag i dag? Eller som slakteriet selv proklamerte om Jonas i en annonse i Trønder-Avisa i 1986: “Slakter’n som reddet tradisjonene og Inderøy-soddet”.

Han hadde ikke mesterbrev i pølsemakerfaget, men var etter sigende en habil pølsemaker så vel som slakter. På fritiden var også svært aktiv. Han var sterkt interessert i skiidrett, og som aktiv hopper deltok han i en god del lokale renn etter krigen. Faktisk har slakterigründeren en personlig rekord i hoppbakken på 73 meter(!). 

Jonas var også ihuga Steinkjer-patriot. Innen fotball selvfølgelig. Han satt gjerne på tilskuerplass på Guldbergaunet for å heie fram gutta på laget. Både under gode tider så vel som i dårligere perioder. I anledning 70-årsdagen, svarte Jonas følgende til Trønder-Avisa da han ble utfordret på å si noe om kamper som ikke gikk i Steinkjers favør:

– Det gleder meg når det blir seier, men jeg gremmes ikke selv om det blir tap. Hovedsaken er at det beste laget vinner.

Verv var også noe han tok alvorlig. Jonas satt i mange år i forstanderskapet, og etter hvert valgkomiteen, til Inderøy Sparebank. Han var medlem av Norges Kjøtt- og Pølsemakerforbund, Høyremann og aktiv i bl.a. Arbeidervernnemd. Ifølge kronerullingsstatistikken som ble fulgt opp av Trønder-Avisa på 50-tallet, var han også gavmild og donerte gjerne en slant til f.eks. Inderøy Guttemusikk og Røra Skolemusikkorps.

 

En arbeidets mann

 

I 1980 ble Jonas Pedersen spurt om hva som var hemmeligheten bak det å begynne med ingenting, for så å bygge opp en bedrift med en omsetning som den gang var på 20 millioner. Svaret var: “Arbeid, arbeid og best mulig service.” Det var heller ikke lett å starte opp med to tomme hender, kunne han fortelle. For eksempel husket han godt en gang han brukte alle pengene som han og kona hadde for å kjøpe en brukt hurtighakker i Trondheim. Den beslutningen var visstnok ikke kona Erna helt enig i, men trolig var det et grep som førte bedriften videre. For Jonas var det viktig å gripe mulighetene når de først dukket opp. Og all arbeidsinnsatsen han la ned på slakteriet, fra da han startet opp i 25-årsalderen og fram til pensjonistdagene, gjorde han med glede. Eller som han så fint sa det i Trønder-Avisa:

– Jeg må nok innrømme at arbeidet også har vært en hobby for meg, alltid.

Det samme forteller en nabo i et minneord etter Jonas Pedersen i 1987: 

«Jonas hadde sine røtter og oppvekst i 30-åras trange økonomiske kår, og de krav som stiltes til arbeid og slit som måtte til for å overleve. Han arbeidet fram en mønsterbedrift. Dette takket være hans kolossale arbeidsinnsats. Arbeidet i bedriften ble en besettelse for ham også etter at helsen var sterkt svekket. Å delta i arbeidet betraktet han som en rett han ville ha helt til det siste».

 

Jonas satte dype spor

 

Slakterietablereren døde altså i 1987, den 23 mars, 72 ½ år gammel. Han etterlot kona Erna, datteren Kathe, svigersønn Ivar og fire barnebarn. 

Men slakteritradisjonen og Inderøysoddet lever fortsatt i Pedersens ånd den dag i dag; først gjennom svigersønn Ivars lederskap, så via to av sønnesønnene.

– Jeg var dessverre ikke så gammel da min morfar gikk bort, sier daglig leder ved slakteriet i dag, Håvard Gausen.

– Men jeg husker ham som en mann som jobbet mye, og som var engasjert og kvalitetsbevisst. Han har satt dype spor etter seg i Inderøy Slakteri, og vi er veldig stolte over å videreføre det gode arbeidet hans. 

 

Kilder: Soddboka av Yngve Kvistad, avisutklipp og dokumenter ved Inderøy Slakteri, Trønder-Avisas e-arkiv, intervju med Ivar og Håvard Gausen.

 

Vis nyhetsarkiv